Dialog

To hoder tenker bedre enn ett, heter det. Dette er en sannhet med en del modifikasjoner.

I utgangspunktet er to hoder naturligvis dobbelt så mye som et hode, men de to hodene må trekke i samme retning. Ikke slik å forstå at de må tenke likt, ei heller at de nødvendigvis må være enige. Dog må det være slik at de begge må ha en forståelse av at den ene ikke er enerådende, at det den andre har å komme med  –  er noe som skal utfylle det jeg selv har å komme med. Det blir viktig å forstå den andre, ikke for å motsi eller argumentere mot, men for å fatte hva det er den andre sier. Ambisjonen må være å forstå den andre så bra, og gå så mye inn i tankegodset, også det usagte tankegodset, til den andre i et forsøk på selv å bli beriket, og at ens egen idé blir større og bedre enn den var da en selv kun tenkte sine egne tanker.

Dette er dialog. Det motsatte er debatt. I en debatt dreier det seg om å «ta» den andre, overbevise (ofte et publikum) om at jeg har rett.

 

diamentrale-motsetninger

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den kjente «kommunikasjonstrappa» kan også sees som en illustrasjon på hvordan dialog arter seg i praksis.

Trappen har fire nivåer.

  1. Å informere hverandre, både om sak og prosess.
  2. Å utveksle synspunkter betyr at den ene sider hva hun mener, og den andre sier hva han mener. Om dette blir sett på kun som motsetninger, og vi stopper her, er vi i debattmodus. Den ene har intet ønske om å lære noe av den andre, og den andre vil heller ikke lære noe av den ene. Begge to trykker på med påstander, vurderinger, argumenter, avbrytelser, kanskje fornedrelser og personkarakteristikker, og om en opplever ikke å mer å gå på, kommer det trusler. Alle setninger er i en eller annen påstands form, altså det som i grammatikken bl a kalles informasjonssetninger. Setningene slutter med et punktum, eller kanskje et utropstegn!
  3. Om vi derimot skal bruke hverandres synspunkter, har vi kommet oss over i dialogmodus. Da oppsummerer vi det vi har forstått av hva den andre sier. Ganske sikkert har vi ikke fanget det helt presist, men den andre kommer oss til unnsetning, og korrigerer, helt til den andre hører at vi bruker dennes synspunkt slik hun eller han mente at det. Vi stiller også spørsmål for å avklare om vi har forstått riktig, for å bistå den andre i å videreutvikle sitt resonnement og sin tenkning og å utdype sine fornemmelser.
  4. Ved noen anledninger kommer det til oss en ny forståelse som verken er kun den enes eller utelukkende den andres. Fordi vi har lyktes med å lytte til hverandre, og gjensidig bygge videre på noe uten «å ville ha rett», kan vi utvikle nye og konstruktive ideer sammen.

 

dialog

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fritt etter: «Ledelse på norsk – prinsipper, arbeidsmåter og resultater», Ad Notam, Gyldendal, Oslo 1995