Eskalering

«Konflikter, nei det har vi ikke her,» er et svar jeg ofte får når jeg tilbyr min bistand på arbeidsplasser jeg kommer. Det svaret betyr nok at den som mener de ikke har konflikter mener at de ikke har eskalerte konflikter, altså konflikter som har blitt ille, at partene er sinte på hverandre, har sluttet å kommunisere med hverandre, motarbeider hverandre, eller bringer inn andre som de allierer seg med mot den andre parten.

Slik vi forstår hva en konflikt er, så har alle konflikter. Det betyr ikke at konfliktene nødvendigvis er eskalerte. Som regel er de ikke det. Vi har alle en rekke konflikter daglig, og folk er jo ganske dyktige til å håndtere konflikter og uenigheter seg i mellom.

Når konflikten derimot ikke blir håndtert på et ryddig vis av partene, har alle konflikter – fra de små mennommenneskelige til de store internasjonale – en tendens til å eskalere over samme lest. Denne lesten kan beskrives i form av ’konflikttrappa’, som har følgende «7 trinn».

 

Konflikttrappa

 

  1. Uoverensstemmelse

Partene anerkjenner hverandres uenighet. Her er vi på nivå med det vi kalte en instrumentell konflikt. Partene retter oppmerksomheten mot emnet for uenigheten. Dette er alminnelig i alle menneskers liv. De fleste konflikter forblir her, og blir løst her. Det er nok med den ene partens avvisning av eskaleringen for at konflikten forblir her. Følgende historie tilskrives dikteren Wessel da han ble møtt av en noe «fisefin» dansk dikter på en vei. Den danske dikteren skal ha sagt: ”Jeg vil ikke gå av veien for en klovn”, hvortil Wessel skal ha svart: ”men det vil jeg”. Wessel gir den andre dikteren rett i sak, og får til en elegant prosess.

 

  1. Personifisering

Allerede på dette trinnet har støyen inntruffet. Det er på trinn 2 at konflikten har begynt å eskalere, den har gått forbi grenseflaten mellom sak og prosess. Vi blander sammen sak og person. Vi kan si: ”Det er fordi du er«, i stedet for hva «du gjør«. Den som anklager sier at «min andel i konflikten har med ytre årsaker å gjøre, din med indre årsaker (noe i deg – din person)». Personer som befinner seg i en konflikt som eskalerer blir ofte anklagende. I partenes øyne er konflikten den andres skyld, og håndteringen av konflikten går nå i stor grad ut på å gi den andre skylden.

 

  1. Konflikten ekspanderer

Nå har partene etablert mistro til hverandre. Alt tolkes i verste mening: «Hun gjør alltid slik«. Generaliseringer er veldig vanlig, det henvises ofte til grupper, som at kvinnfolk gjør slik, ungdom, utlendinger, katolikker defineres til å være sånn eller slik. Kommunikasjonen er gjerne i mer absolutte termer som «alltid» eller «aldri».

 

  1. Samtalen avsluttes

Kommunikasjonen er nå veldig generell og upresis. Partene slutter å snakke til eller med hverandre, bare om hverandre til andre. Mellom partene erstattes talen med handling, hvor avstanden illustreres, f.eks. ved å unngå å hilse, unngå øyekontakt, vende ryggen til, himle med øynene når den andre sier noe osv.

 

  1. Fiendebilder

Helter og skurker: ”øye for øye, tann for tann” er nå blitt vanlig. Hvorfor konflikten i sin tid oppsto er nå bortimot uvesentlig. Det er slik krig er – et spørsmål om å vinne eller tape. Partene kan knapt snakke om noe annet. «Hvis du ikke er med meg, er du mot meg«.

 

  1. Åpen fiendtlighet

Målet helliger middelet og åpen fiendtlighet, både fysisk og psykisk, synes berettiget og velbegrunnet. Allierte som måtte være moderate og maner til besinnelse – betraktes som forrædere og utelates på begge sider. Enhver innlevelse og nyanse er forsvunnet.

 

  1. Polarisering

Sameksistens er umulig og ghettodannelser – segregering, omplassering av ansatte, avskjedigelser, skilsmisse, unionsoppløsninger er eneste utvei. I beste fall slutter konflikthåndteringen ved at partene ikke lenger sees. I verste fall ved at de på avstand bombarderer hverandre, i bokstavelig eller overført betydning.