Integrering

Jeg er selv minoritetsspråklig, og har erfaring fra at det går an å tilpasse seg, samtidig som noen deler av min væren er dypt preget både av min danske opprinnelse, og av den kulturen som rådet i min familie.

 


Min far ble født i Norge av danske foreldre, og pga av tragiske omstendigheter flyttet han tilbake til Danmark med min farmor da han selv var 9. Han etablerte en slags romantisk forestilling om Norge, og da jeg  – som ble født i Danmark – var nesten 7, flyttet vi til Norge. Jeg ble innvandrer. 14 dager senere begynte jeg på skolen, og der skulle vi lære bokstaver. «Frøken», som hun het den gangen, kom inn med en stor plakat med bokstavene «e» og «E» og et bilde av et dyr som er om lag 20 cm langt, har lang buskete hale, klatrer i trærne og spiser nøtter. «Frøken» spurte alle barna i klassen om de visste hva dette dyret het. De fleste rakte ivrig opp hendene for «å være flinke» og svare. Hun spurte meg, og jeg svarte: «egern». Mange av barna lo, og jeg lærte raskt at dette dyret fra nå av het: «ekorn». Jeg lærte samtidig, uten at jeg var meg det bevisst da, også at samme dyr eller ting eller hendelse eller fornemmelse kan ha flere navn, og at det er viktig å si riktig navn. Hvis ikke kan de andre le av deg, og du føler deg dum. Jeg ble umiddelbart «integrert».


 

Og hva er så integrering?

Integrering har jevnt over kommet til å bety inlemmelsen av minoritetsspråklige personer i samfunnet.

Integrering kan hovedsaklig skje på tre måter;

 

I. Assimilering

er når minoritspråklige blir helt som majoriteten. Dette skjer i praksis sjelden, men det kan late til at det er slik mange i Norge tenker rundt integrering. Særlig for de som er kritiske til innvandring, og som ser ut til å hevde at «de andre » ikke passer inn her fordi de er så forskjellige. Eller så kan det være slik en tenker når en hevder at «de vil ikke integreres».

I Skandinavia har vi et fantastisk samfunn, og et meget velutviklet demokratisk system. Faktisk så er systemet bedre enn de innfødte brukerne av det. Vi deltar selv langt mindre i samfunnet enn vi kunne, mange alminnelige mennesker opplever mye mer at samfunnsutviklingen er noe som skjer med dem, snarere enn at de selv former samfunnet. Vi har noen demokratiske muligheter vi kunne brukt mye mer. Når en ser på målinger for nyskapning i 2016 havner Norge på 17 plass, på nivå med Tsjekkia og Portugal, og langt bak f eks Danmark og Sverige. Vårt system som sådan er nok langt bedre enn det systemet mange flykter fra, eller reiser bort fra for å skape seg økonomiske betingelser de kan leve med. Dette systemet har jeg erfart at de aller fleste minoritetsspråklige jeg har truffet – og det er mange – ønsker å bli assimilert inn i. Mange etniske nordmenn ønsker også å bli assimilert mer inn i systemet, og oppleve å påvirke det. Her kan vi se at etniske nordmenn og minoritetspråklige har felles interesser i å lykkes i å delta mer i det samfunnet de er en del av. Jeg har selv – i meget stor grad – blitt assimilert inn i det norske samfunnet, og har også latt meg assimilere inn i det, med noe motvilje noen ganger – og ved å holde fast på «danskheten» – og også en «latinskhet» jeg har tilegnet meg. Men helt assimilert er jeg ikke. Jeg ynder å si at jeg er funksjonelt og sosialt norsk, men genetisk og følelsesmessig en kombinasjon av dansk og spansk.

 

II. Segregering

Great-Ocean-Road-4-liteskjer når minoritetsspråklige finner sammen i egne bydeler slik det har skjedd i en rekke byer i Europa, f eks i Malmö, bydeler i Bruxelles og Paris, og en rekke andre steder. Her har storsamfunnet abdisert, det oppstår mafialignende tilstander hvor politiet vegrer seg for å gå inn, hvor den ordinære, demokratiske opprettholdelsen av normer og regler ikke blir ivaretatt slik som vi har vært vant til i vesten siden 2. verdenskrig.

Segregering er også det som skjedde i Sør-Afrika under det hvite mindretallsstyret, apartheid, der det ble etablert regler og hindringer for mennesker med mørk hud til å befinne seg, bosette seg, arbeide o l på mange ulike deler av landets område. Segregering er også hva som skjer i Israel ved bygging av en mur, begrensning av ikke-jøders bevegelsesfrihet, og forsøk på å kontrollere anderledes tenkende ved fysisk organisering.

Segregering er enten farlig når vi unnlater å ha rimelig kontroll over områder av våre byer, eller uetisk dersom en forsøker å begrense folks bevegelsesfrihet.

 

III. Inkorporering

er beskrivelsen av en prosess der vi inkluderer «andre» i et eksisterende fellesskap, samtidig som de får lov til å være seg selv. Det er også den tilstanden som oppstår når vi krever at «de andre» tilpasser seg de essensielle lover, regler, våre demokratiske verdier, og får lov til å bruke dem til å utvikle seg – uten å ødelegge vårt demokrati. Disse prosessene skjer på individnivå – i en gruppe der individet føler tilknytning og aksept, og vi er avhengige av å lage programmer som etablerer relasjoner mellom en enkelt minoritetspråklig og en – eller gjerne flere – etniske nordmenn.

Vi må både kreve og forvente at minoritetsspråklige tilpasser seg – samtidig som vi lager forpliktende relasjoner og etablerer den støtten som skal til for at den enkelte minoritetsspråklige føler seg velkommen, har et sted å bo, et arbeid å gå til slik at den enkelte kan forsørge seg og sine og bidra til fellesskapet med skatter og avgifter.

 

I leksikonet kan vi lese at integrering – i sosial sammenheng – er når individer blir del av et fellesskap. Ordet «å integrere» betyr «å gjøre fullstendig, å fullføre eller å gjenopprette en tidligere (fullkommen) tilstand». Integrasjon betyr sammenslutning av enheter til en større enhet, eller til et nært samarbeid.

I sosiologisk teori er integrasjon et nøkkelbegrep og refererer til hvordan ulike deler eller elementer i et sosialt system inngår i en helhet. Et sosialt system er en relativt stabil enhet med avgrensning mot omverdenen, som for eksempel en sosial gruppe, en organisasjon eller en nasjonalstat. Sentralt i det sosiale systemet står de menneskelige aktørene, som forholder seg til hverandre og til helheten.

I sosiologien blir integrasjon brukt både om en prosess, der deltakerne blir gjort og gjør seg selv til deler av helheten, og om den samfunnsmessige tilstanden der deltakerne inngår i et sluttet hele.

 

Nemofisk i anemone_532x399

For å lykkes med inkorporering er det nødvendig å stille krav eller tydelig å kommunisere de forventningene vi mener den enkelte minoritetsspråklige bør leve opp til. Samtidig er det viktig å støtte opp om den enkelte, slik at hun eller han kan få det til. Dette vil skje på individnivå, og en slik støtte vil bare kunne skje i en relasjon, i et trygt og ivaretagende forhold.

Som tidligere nevnt er jeg selv minoritetsspråklig og jeg er også s k fremmedkulturell. Et av de kulturelle trekkene jeg aldri har tilegnet meg ved norskheten er å hoppe på ski. Grunnen til at jeg aldri har lykkes med det tror jeg er at jeg har bare har blitt utsatt for kravene om, eller forventningene til at dette er noe gutter gjør. Imidlertid har jeg ikke fått den nødvendige støtten, i et trygt personlig forhold, til å få til å utføre hoppene.

 


Vi flyttet til Norge da jeg var 7, og bodde i det sentrale Østlandsområdet. Vi kom i 1965, og vintrene på Østlandet den gangen var preget av rikelig med snø, med temperaturer på godt under null, så å komme ut på ski var en del av dagligdagen. Vi hadde skidag på skolen hvert år, mine foreldre meldte meg inn i speider’n hvor det var mye tur i skog og mark. Min far var en dyktig forhandler, og ordnet med rabatter i den lokale sportsforretningen. Vi fikk skiutstyr, og min mor var en kløpper på symaskin, så det ble anorakker, gamasjer og alt hva som trengtes for å komme ut.

«Nordmenn skal visst nok være født med ski på beina». Det betyr, i praksis, at barna blir med mor og far ut på tur. Det gjorde ikke min bror og jeg. Min mor er født og oppvokst i København, og hadde før hun kom til Norge kun drømt om å gå på ski. Hun gikk på med krum hals, var på skikurs, og ute på tur, men enhver større stein og mange grantrær virket nærmest som magneter på henne, så hun ga etter hvert opp prosjektet. Min far var funksjonshemmet. Han hadde hatt polio som liten, og var lam i hele det ene benet resten av livet. Han gikk aldri på ski, ei heller på stranden, for den saks skyld, uten at jeg opplevde noe dårlig ved det.

Men den støtten det er å ha far eller mor med seg ut, at de bygger hopp, at de råder og veileder deg, sier at dette er moro, forteller deg hvordan du må lene deg forover, satse på hoppkanten og alt det der – den erfaringen fikk jeg aldri. Med speider’n ble det bygget hopp, og jeg skulle hoppe – ikke fordi jeg ville, men fordi jeg opplevde at det var forventet. Det var det man gjorde. Jeg vegret meg på hoppet, gjorde alle feilene, fallt hver gang, og ved et par anledninger brakk jeg fingre. Opplevelsen var litt som den gangen jeg – omsider – hoppet fra 5-meteren på badet. Jeg husker ennå at jeg som 12-åring sa til meg selv: «Nå har du gjort det, og trenger aldri å gjøre det mer». Jeg kunne kjøre på ski, ploge, gå på tur, gå fiskebein, gå på ski over Hardangervidda og sove i telt ute i februar, men hoppe – nei, det har jeg aldri kunnet. Så tydelig er dette at denne mislykketheten dukket opp igjen som godt voksen.

På initiativ fra min eldste og yngste sønn – den gangen 21 og 8 år gamle – lærte jeg meg å kjøre på snowboard. Snowboardere har gjerne et ryggskjold for å unngå dramatiske skader. Jeg hadde en slags rustning som gikk over hele overkroppen. Jeg skulle, etter å ha lært å ta heisen, svinge både den ene og den andre veien, prøve meg på å hoppe – 0,5 m. Jeg tror jeg satt i en halv time, i en slak bakke før jeg overvant frykten, satte utfor – og, hva tror du? – fallt. Naturligvis gjorde jeg alle de samme feilene som jeg gjorde som barn.


 

På dette området er jeg ikke inkorporert. Det er nok ikke så farlig, men historien kan forhåpentligvis fungere som eksempel på hva inkorporering kan være, og hva som kreves for å få det til.

Inkorporering betyr også at de minoritetsspråklige får komme til orde, og komme med sine forslag til hvordan ting kan gjøres. Jeg har nå foreslått integreringsprogrammet Mentor. Jeg håper dere vil ha det.