En minoritetsspråklig person snakker et annet morsmål enn norsk. Et språk er ikke bare en samling ord, og grammatikken. Et språk er et verdensbilde – une régarde du monde – som de Saussure sa. Språket er altså, som den kulturen en har vokst opp med, et slags filter en ser verden gjennom.
Jeg er selv minoritetsspråklig, og kom til Norge som 7-åring. I dag er jeg – relativt – veltilpasset, og fungerer bedre på norsk enn på dansk. Likevel er det noe fra min tidlige, danske barndom som sitter så kraftig i at jeg ennå ikke har fått til å gjøre noe med det. Det henger nok sammen med den kulturen jeg vokste opp i, både i Danmark som sådan, og i min familie.
Enhver kultur, og ethvert språk er en konstruksjon, og slik sett kunstig. Men for den enkelte fremstår det som det mest naturlige, rett og slett «måten å gjøre det på» og «måten å si det på».
En bekjent av meg fortalte en gang om en gruppe tyrkiske menn han underviste i norsk. En av dem sa: «Det er så vanskelig med norsk. Dere har så mange regler for hvordan en skal si ting. Det er mye lettere på tyrkisk. Der sier vi bare ting slik de er.» Vi alle kan kjenne oss igjen i dette, i den forstand at vi synes at «det sies slik, bare fordi det er slik» – på vårt eget morsmål.
Alle mennesker er helt logiske, hele tiden. Når det blir problemer på arbeidsplassen med kommunikasjonen mellom minoritetsspråklige og nordmenn er det ofte fordi den minoritetsspråklige bruker sin forståelsesramme ut fra sin kultur og sitt språk. Det som trengs er da en tydelighet på hva som er vår alminnelige måte å gjøre det på (vår kultur), og den vanligste måten å si det på (vårt språk). Vi er altså logiske, men bruker en del ganger ulik logikk. Din logikk kan fremstå som ganske ulogisk for meg.
Den minoritetsspråklige trenger altså at vi bryr oss. Det gjør nordmenn stort sett ikke. I godt over 15 år har jeg arbeidet med integreringsprogrammet Mentor, og jeg har ennå til gode å høre en minoritetsspråklig person klage over at nordmenn bryr seg for mye. Jevnt over beklager de minoritetsspråklige seg over at nordmenn ikke bistår, ikke hjelper dem med å forstå sammenhengen og hvordan de best kan uttrykke seg.
Hvordan en mentor best kan bry seg kan du lese om i beskrivelsen av rollen som «mentor», som har gitt navn til hele integreringsprogrammet.
Den minoritetsspråklige får som oppgave i programmet «mentor» å:
- Identifisere hvilke forventninger som finnes til optimal jobbutførelse i den jobben hun/han har; herunder hva det forventes at hun/han gjør, kan forstå, si, lese og skrive
- Avklare hvilke av forventningene over hun/han ikke er i stand til å innfri, ennå
- Be om bistand fra sin mentor til å lykkes med det
- Stille mentoren ethvert spørsmål om forhold ved jobben det kan være godt å få et svar på
- Gi mentor tilbakemelding/feedback på hvordan mentor coacher den minoritetsspråklige
- Komme med innspill til hvordan jobbutførelsen og samarbeidet på jobben kan gjøres på nye, spennende og kreative måter.
En minoritetsspråklig kollega har nøyaktig de samme menneskelige behovene som alle andre mennesker, og like mange interesser og følelser. Den eneste forskjellen mellom en minoritetsspråklig kollega og en etnisk norsk er at de minoritetsspråklige må kommunisere på et språk som er ulikt deres eget, og innenfor en sammenheng som de kanskje ikke kjenner så godt. Det kan noen ganger være store forskjeller mellom minoritetsspråklige og etniske norske kolleger, men jeg har alltid opplevd at vi har kunnet komme forbi disse forskjellene med Mentor.