Mentorer

 

Hva er kultur? Jo, alle de måtene vi oppdrar våre barn til at ting skal gjøres på. Og språk; et verdensbilde, de måtene vi sier ting på.

Hva er en minoritetsspråklig persons største problem? At ingen forteller verken hvordan vi pleier å gjøre ting her omkring, ei heller hvordan vi pleier å uttrykke det vi vil. Den danske antropologen Anne Knudsen forteller om hvordan det aldri finnes noen «bruksanvisning» på kultur. Hun bruker eksempelet med en «dansk julefrokost», som – for de uinvidde – er en langstrakt lunsj, med en rekke kalde og varme, eller «lune» retter – som vi dansker sier. Du starter med sild, og slutter med ost, noen ganger bør du bruke hvitt brød andre ganger mørkt, det skal smør til noe, fett til annet, sildetallerkenen tas bort når du er ferdig med silden. «En lille en», vil være snaps som du drikker i tillegg til øl’en du får servert. Den mer spesifikke instruksjonen av hva du – som nordmann, eller i hvert fall ikke-danske – skal foreta deg, og i hvilken rekkefølge, kommer alltid etterpå. Danskene humrer litt av deg, og synes du gjør dette på noen pussige måter. Ja, altså for oss dansker – på noen pussige måter, og de ler altså av deg i stedet for å instruere deg om hva du skal gjøre.

Tilsvarende gjør vi ofte på arbeidsplassen. I stedet for å instruere grundig, ta opp med de minoritetsspråklige når de gjør eller sier ting, på måter vi synes er uhensiktsmessige, sier vi ingen ting. Kanskje vi lider av «hensynsbetennelsen». En slags forestilling om at de minoritetsspråklige vil ta det ille opp om vi bryr oss, og derfor unnlater vi å gi dem en ryddig og tydelig tilbakemelding, og å bistå med at ting blir sagt og gjort på de mest mulig effektive måtene, slik vi ser det.

En mentor deltar i integreringsprogrammet med samme navn, og får ansvaret for å følge opp én eller flere minoritetsspråklige arbeidstagere. Utgangspunktet er kravene i jobben til den enklete minoritetsspråklige.

Emilie-3-Skyer-IMG_1580-liteMentorer, kollegaene, lærer å være tydelige på hvilke krav som stilles til den jobben den minoritetsspråklige har, støtte den minoritetsspråklige i å få til det som trengs, gi tilbakemeldinger/feedback om hvordan den minoritetsspråklige arbeider med sine utfordringer, svare på spørsmål den minoritetsspråklige stiller – eller sørge for å kanalisere spørsmålene videre dersom mentor selv ikke kan svare, og kanskje utfordre den minoritetsspråklige til å arbeide enda hardere med å utvikle sine språk og kommunikasjonsferdigheter.

Mentor kommer fra gresk: Μέντωρ og betyr «vis» eller«rådgiver». Mentor var venn av Odyssevs, og fikk av ham i oppgave å oppfostre Odyssevs sønn Telemakhos. Gudinnen Athene opptrådte ved flere anledninger forkledd som Mentor for å oppfordre og støtte Telemakhos i stå opp for sine rettigheter, og kjempe for sin far. Mentor hadde altså både rollen med å gi råd, opplæring og støtte i å stå opp for seg selv. I en moderne språkdrakt kaller vi dette supervisjon eller coaching.

Mentorene i opplæringsprogrammet med samme navn må være dyktige i å skille mellom sak og prosess, kunne se forskjellen på debatt og dialog, og fremme det siste, og derigjennom bedrive fasiliterende kommunikasjon. Derfor er det nødvendig å tilegne seg de grunnleggende tre holdningene som Carl Rogers utviklet innen sin tilnærming, Person Centered Approach (PCA), nemlig empati, aksept og kongruens.

Slik vil mentorene bidra til deltagelse, og bistå den minoritetsspråklige i å forstå hva som fordres av en moderne arbeidstager i Skandinavia, nemlig å utvikle medarbeiderskap.